"Hvordan vet du, at det du forteller er sant? Du kan ikke forevise en pasient som du har hjulpet til å komme i bevegelse!"
Det er hva kolleger, forsikringer, leger, familiemedlemmer og andre forteller meg når jeg forteller den om tankene mine og erfaringer som jeg har med pasienter i koma.
Og jeg sier dem at de som blir betalt for å behandle pasienter i koma og som klarer til å få det til at disse pasientene fortsetter til å være i koma, beviset at behandlinger de gir ikke bringer pasienter i bevegelse hvis de ikke kan forevise pasienter som de har hjelpet til å bevege seg uten at de trenger hjelp.
Og jeg er veldig heldig at en pasient, som var i koma siden 10 år, viste meg at et år hpi-terapi var nok for han til å kunne bevege munnen sin uten hjelp.
Dessverre er jeg en person som blir mållos hvis jeg blir emosjonell, så alle spørsmålene som jeg hadde ikke kom i tankene mine i øyeblikket han viste meg at han kunne slutte og åpne munnen hans på ordre.
Jeg var veldig glad fordi det gjorde at han kunne svare hvert spørsmål. Det var kjempefint vær for noen uker allerede og han ble ikke kjørt ut av huset.
Jeg ikke hadde gjort det heller, fordi jeg skulle behandle han og jeg hadde gjort det for 2 timer, 2 ganger i uke, fordi jeg hadde oppdaget at jeg trengte disse 2 timer for å bli ferdig med terapi.
Jeg ble betalt for 45 minutter men det var til meg ikke viktig. Han trengte terapi for å komme seg i bevegelse igjen. Kollegene som hadde gitt han terapi i denne 9 år før, hadde visst at de var ikke i stand til å få han å kunne bevege uten hjelp.
Pleier som hadde vært da hele tiden fortalte meg at pasienten hadde vært mye mer bevegelig i begynnelse og hadde kunne la merke at han trengte noe.
Språket forsvant og han ble mållos. Pleiene gjør hva de kan men de vet ikke hva som pasienter i koma trenger og de som bestemmer hvor mange tid eller hvilken hjelpemiddel pasienter får eller blir betalt for, vil ikke gi det som pasienter i koma trenger, fordi de tror at pasienter aldri skal kunne bevege seg igjen.
Og fordi denne overbevisning finnes, det som trenges for å få pasienten i bevegelse er ikke gjort. Han bekommer en mekanisk rullestol, "fordi han kan ikke kjøre en elektrisk rullestol". Hvordan skulle han være i stand til å kjøre denne mekaniske rullestolen?
Jeg kjørte han i mekaniske rullestolen til hage og der han skrik! Han skrik, og skrik og skrik og jeg var redd fordi det fants menneske i hagen som kanskje ville ha fred i pausen sin.
Jeg sa han at han skulle slutte munnen hans hvis han hadde smerter, fordi jeg kjørte veldig rask med han og det kan gi smerter til pasienter i koma, som bare kan følge en langsom bevegelse.
Men nei, han skrik fortsatt! Da sa jeg han at han skulle slutte munnen hans hvis han gledet seg til å være i hagen og bum, da sluttet han munnen.
Farten som han sluttet med og kreften var tegn av JA! Det var den store gleden han hadde til å være i hagen og være i bevegelse fordi jeg bevog han i stolen, gående i små hagen i solen og skyggen.
Bevegende menneske har ingen forstilling om hvilken viktighet bevegelse er til en pasient i koma. Det er som menneske og penger. Menneske som bare har 1000 kroner i måned til å leve av gleder seg mye mer hvis de får 100 kroner enn de menneskene som får 1000 kroner og tjener i måned 10000 kroner.
Prosenttal er like men menneske som får 1000 kroner får 100 % av det som andre menneske har. Derfor synes jeg at det er bedre til å fordele penger ikke i prosenttal men i kroner.
Jeg skulle gjerne få 1000 kroner ekstra hvis jeg tjener 100000, fordi jeg kan gjøre med disse 1000 kroner like mye som menneske som tjener 1000 kroner i samme tid jeg tjener 100000.