Ønsket til å gjøre det som jeg har lovet kvinnen som spiste med meg en gang i livet vår, at jeg skulle komme og hjelpe henne til å komme ut av tilstanden pasient i koma, er en av årsaken at jeg skriver.
Hun har fortalt meg at jeg måtte ta en utdannelse til for å kunne redde henne ut av koma tilstanden og jeg kom i kontakt med pasienter i koma etter jeg begynte utdannelsen hnc som er gitt i Aulendorf, Tyskland.
Det var starten, fordi der jeg kom i kontakt med begynnelsen av dette livet som jeg liver nå som ing. I.D.Y. Brandenburg. Der ingeniør som ga opp denne jobben for å bli fysioterapeut, måtte vente til 55 bursdagen for å oppdage at det finnes menneske som har fortalt hva som skal hende og at det fikk tegn som ble sant.
Det spørsmålet hvordan det er til å leve i et hus i Münstertal ble viset bort fordi det hadde noe å gjøre med en mann som også skulle bor der, men det hjelpet ikke: det ble sant.
Jeg vil ikke leve med en man i samme huset fordi jeg er redd for menner. De kan få at kvinne blir gravid og kroppen min er kvinne.
Nå har jeg en alder som får at jeg ikke kan bli gravid og allikevel ønsker jeg ikke en man på siden min. Menner som jeg møter er veldig kjær men jeg vil ikke en man i sengen min.
Jeg er villig til å undervise alt jeg vet til kvinne og man som vil vete det, men jeg vil kunne sove i en seng og være sikkert at ingen kommer inn i romet for å forstyrre meg.
Det hender hvis du er pasient i koma. Du er aldri sikkert hva som menneske som kommer inn - noen ganger uten å banke på dåren først - skal gjøre med deg.
Mange tror at du, som er pasient i koma, har ingen følelser fordi du kan ikke skrike av smertene som du har, eller får når de sier at du har ikke forstod det riktig.
Jeg har vært til stedet men kollega har ikke ønsket hjelpen som jeg ville gi for å hjelpen pasienten opp i sengen. "Nei, trenges ikke, jeg gjør det alltid slik!" og so viser hun at hun bruker sengen for å hjelpe.
Hodet av sengen kan lavere enn føtter og hun bruker denne mulighet for å skyve pasienten høyere i sengen. Til meg det å være med hodet lavere enn med føttene, det gjør vond!
Og pasienten som kollega gjør det med, hver gang etter behandlingen, har fått en operasjon av hodet. Hjerneskallen var ut av kroppen for lengre enn et år!
Pasienten var, etter 2 år, fotsatt redd for hver berørelse av hodet og ingen hadde gjort noe om det.