Sønnen din tar kontakt med meg. Han har hørt, ikke av kvinnen hans som ga meg en seng i tiden at han var i sykeheimen, men av kvinnen som jobber på bondegarden som han har, at jeg jobber med pasienter i koma.
Jeg var på bondegarden for noen tid etter at han kom hjem og jeg snakket med han og han fortalte meg om hans egen koma tilstand som var grunnen at han var i sjukeheimen, men han ikke husket det.
Han var i en annen verden. Jeg fortalte om arbeidet mitt og ville snakke med han om det han hadde opplevet i koma tilstanden men jeg fikk det ikke til.
Jeg hadde ikke de riktige spørsmålene til han for å få han til å fortelle. Han fortalte det som kom i tankene sine og etterpå han forlot meg for å ta leptoppen hans og han stette seg på sofaen og var opptatt med leptoppen hans.
Kvinnen hans hadde anket om denne atferd, men hun kom ikke heller for å snakke med meg. Jeg skriv med en pen som en sjåfør som kjørte meg retning Holland en gang, ga meg på turen jeg haiket fra Freiburg im Breisgau til Holland.
Han bor i Holland men har Egyptisk nasjonalitet. Pennen skriv tynn og fint og jeg elsket den. Etter besøket på bondegarden jeg tapet pennen.
I snøen jeg gikk på fjellet tilbake til Münstertal im Schwarzwald hvor jeg bodde og det var umulig til å finne samme veg tilbake for å finne pennen igjen.
Det var en stor skuffelse men jeg fikk bevissthet om at jeg trenger ikke pennen for å være forbundet med mannen som ga meg pennen som han fikk til å få han til å la få flere av dem til å bruke de for å få menneskene bli bevisst om at han hadde butikken som han har.
Han trenger ikke å lage reklame for å få at menneske kom til butikken hans. Han selger mat. Menneske som blir sult kommer til butikken hans for å få noe å spise.
Og det finnes menneske som har følelsen at de vil spise noe og gå ut av huset, tar bilen og kjører til nesten kommune for å kjøpe seg mat der.
Mannen som gjorde det en dag som det regnet litt - det var kald og det begynte til å bli mørkt - så i øyekroken en som hiker og stanset.
Han fortalte med en gang at han skulle bare kjøre til nesten kommune og det var ingen problem. Bilen var varm og tørr men sjåfør stelte tre spørsmål og ikke stanset i neste kommune.
Han kjørte retning motorvei. Hva hender, lurte jeg på og spurte det inn imellom svaret som jeg ga til spørsmålene. Han svarte, at han skulle ta en små del av motorveien.
Jeg gledet meg, fordi jeg kjente ikke veien her og målet mitt var ca. 90 kilometer vei til. Jeg følte inn i meg trangen til å fortsette å fortelle, alt jeg hadde opplevet i tiden siden jeg møtet pasientene som var i koma.
Jeg fortalte han alt som jeg kunne fortelle i denne timen som han kjørte meg til kommunen jeg hadde som mål, ble oppnådd. Der fortalte han meg at han hadde tatt bilen for å kjøre i nesten kommune for a hente seg noe å spise.
Fordi jeg likte hans tilværelse så mye, jeg foreslå til å spise der hvor vi var men dessverre. Han var ikke lengre sult. Historiene som jeg fortalte han hadde fått forsvinne sulten has.