I 2010 - jeg hadde ikke lenger arbeid som fysioterapeut - fikk jeg en jobb for 4 måneder fordi en kollega skulle ha det tredje barn og ville være hjemme første tiden.
Kollegen som var sjefen hans hadde vært redd til ikke å få en vikar og det ble slik. Jeg hadde vært en av kolleger som reagerte på annonsen til vikariatet og var hos henne og hadde den følelse at jeg skulle like jobben fordi det var fullt av pasienter i koma.
Men hun valgte noen annen og denne kvinnen aksepterte. Jeg fikk ingen svar og to uker før vikariatet skulle begynne, kollegen tok kontakt. Kollega som skulle jobbe som vikar hadde nettopp meldt at hun skulle ikke komme til å jobbe allikevel med pasientene i koma.
Så tok sjefen kontakt med meg, jeg hadde ingenting annet å gjøre og gledet med til å få sjansen til å jobbe med pasienter i koma.
Jeg hadde ikke mye erfaring med pasienter i koma men jeg var interessert i den som jeg er veldig interessert i autister. Jeg var meg ikke ennå bevisst om at jeg var en autist i koma.
Til meg en autist er noen som har en forbindelse med framtiden slik at han vet hva som hender i framtiden. Det er i grunnen normalt jeg synes og til meg ikke å være interessert i framtiden er ikke normalt.
Hvis du ikke er interessert i framtiden, da skal du ikke gjøre det som trenges for å få framtiden til å være som du ønsker.
En har alltid en forstilling av framtiden, fordi en vil ikke ha de samme problemene som han hadde i fortiden. "Jeg skal aldri gjøre de samme feil som foreldrene mine" sier en og når en har barn selv, oppdager han at han gjør de samme feil.
Dessverre har han et "program" som kjører i systemet hans at han ikke kan ikke gjøre det som han vil ikke gjøre.
Vanskelig? Nei da, en har lært at han må gjøre det som han er sagt at han ikke må gjøre. Som skrevet før, faren har sagt til moren at han ikke har vært før hos kvinnen som har spurt om han kommer igjen for å drikke noe i leiligheten hennes.
Han har viset at han gjør det som han sier at han ikke gjør og det var beskjed som jeg fikk da. Jeg var ung og ble forvirret. Jeg lærte da at en må lyge for å kunne gjøre det en har behov for.
Og resultatet var at moren min ikke lengre likte kvinnen som faren min besøkte for å drikke noe med. Denne kvinnen var kjærlighet, som moren min og jeg elsket henne.
Det var grunnen at moren min hadde sent meg til faren min for å komme med han tilbake. Hun hadde følt at han løy om forholdet.
En forbindelse som er bygd på løgner kan aldri gi fred. Det skal være en grunn till ikke å kunne ha tro i andre menneske.