Du klager at du sover neste ikke og jeg forstår det ikke fordi jeg elsker det hvis jeg ikke trenger å sove! Jeg elsker det hvis jeg har tanker som kommer og som jeg kan skrive ned.
Jeg er lykkelig at jeg har denne bevegelse at jeg kan skrive. Denne bevegelse hadde jeg ikke i tiden som jeg gikk i skolen. Jeg klarte ikke å skrive mer enn ½ A4 hvis vi måtte skrive en stil. De emnene som var gitt som hjelp til å skrive om var til meg aldri grunn til å kunne skrive og jeg klarte ikke heller til å skrive fri.
Det var ingenting jeg kunne skrive om, fordi jeg husket ikke. Jeg husket ingenting. Jeg husket ikke, at det var en far, som sa at det var ikke sant, at han hadde besøkt kvinnen som han hadde kjørt hjemme med meg bak i bilen, før.
Han hadde ikke sagt det, men hun hadde spørt, om han ville drikke noe i leiligheten hennes igjen. Han ville ikke at kvinnen hans, det betyr moren min, skulle vete at han besøkte andre kvinner.
Hun vet det, fordi hun følte det. Hun hadde ingen ord til å fortelle det som hendte eller det som hun opplevet tidligere men hun fortalte uten ord og det var grunnen at jeg også bli uten ord.
Fødselen min var livsfarlig fordi jeg var ikke ennå ferdig til å bli født men moren min viste at jeg skulle komme snart. Hun fortalte det faren min og han ville ikke bli våken for fødselen min og han bestilte legen for å få at jeg skulle komme.
Det er grunnen at jeg ble født en onsdag på 15.00 h. og at jeg ble veldig depressiv for mange år onsdagen mellom 14.00 og 15.00 h.
Moren min var sjukepleier og elsket aether. Legen som kom for å få at jeg ble født raskere, ga henne aether for å få at hun skulle ikke kjenne vondt han måtte gjøre til henne for å få det til at jeg skulle komme raskere.
Han hadde ikke tatt med seg nok for å få at denne kvinne kunne sove av det fordi i tiden hennes sjukepleiere måtte bli våken når pasienten som var gitt aetheren måtte sove for å bli operert.
Det fants ingen annet i huset enn eplevin som hun ikke likte, men det var eneste alkoholiserte drikken som de ga henne for å bli beruset og ikke protestere og bevege til snitt lege måtte få for at jeg skulle komme.
Vannet sprøyd ut som fikk veldig bråk til meg og jeg følte meg i livsfare. Jeg var fullt også og ikke ennå til stedet for å bli født.
Jeg måtte velge: bli i området hvor jeg var og hadde vært så sikkert - kjærligheten moren min var enorm - eller flykte fordi bråket var så forferdelig.
Jeg kunne ikke med en gang velge. Jeg var fylt som moren min. Jeg hadde ingen valg. Jeg måtte bli bevisst om at hvis jeg ikke fant utgangen, jeg skulle dø.
Det tok tid til å være bevisst. Og det tok tid til å finne utgangen og på vegen slå jeg meg overalt hvor jeg kunne slå meg.
Jeg ble ikke autisten som slår seg fysisk og derfor er bunnet på hender og føtter slik at han kan ikke bevege seg, men jeg er noen som føller seg ikke fri til å bevege seg som han trenger for å leve.
Jeg ble fysioterapeut og kom i kontakt med autister som viste meg hvordan de kommuniserer og var for redd at computeren skulle bli i ustand at jeg tillot autisten til å bruke den for å fortelle meg hva jeg måtte vete for å kunne hjelpe den.
Jeg hadde ikke ennå erfaring med computer når jeg kom til Norge og sjefen min var redd for den fordi han hadde gjørt noe som fikk den i ustand og det var veldig dyrt til å få den i stand igjen.
Siden jeg er i Tyskland, jeg har venner som er ekspert med computer og de har helbredet computeren min hver gang at jeg har gjørt noe som fikk at computeren ikke lengre gjorde det som jeg trengte.
Denne erfaringen er en av mange som viste meg at det er viktig til å ha venner.